Makarida's Cira
Navn: Makarida's Cira
Kallenavn: Cira
Foreldre: Skvå Dark Chico x Svolværgetia's Red Rose
Født/død: 24. mars 2001 / 26. oktober 2007
Oppdretter: Marlen Kalsvik, Kennel Makarida
Link til oppdretter:
Å beskrive denne hunden er utrolig vanskelig. Å tenke på denne hunder er enda vanskeligere. Det finnes ikke ord som beskriver denne fantastiske hunden. Og jeg har aldri følt større sorg over å ha mistet enn hund som da jeg mistet Cira. Det var det absolutt værste jeg har opplevd i hele mitt liv. Aldri har jeg grått så mye og aldri har jeg savnet en hund så mye som jeg savner Cira. Denne hunden var så utrolig spesiell for meg at ingen vil tro det uansett hva jeg sier.
Jeg var bitt av utstillingsbasillen takket være søskenbarnet mitt som tok meg med på hundeutstilling en gang. Det var i Kristiansand og jeg meldte meg på i barn og hund. Ikke visste jeg hva jeg skulle gjøre heller. Men hadde en vag anelse. Dette var med Boxeren Zorbah. Jeg tapte den konkurransen:P
Fra den dagen av var jeg fast bestemt på at jeg skulle ha en hund en gang som jeg kunne stille ut. Når jeg var 15/16 kom duskusjonen opp om en ny hund i hus. Jeg hintet frempå at jeg ville gjerne stille ut litt også. Dette var noe jeg syntes egentlig var litt gøy. Vel såpass var vi enige om. Men så kom det store spørsmålet: Hvilken rase? Vi satte opp eventuelle raser på lapper, krøllet dem sammen og trakk. Valget falt på dalmatiner.
Nå var det å lese litt om dalmisen da. "Aktiv hund, lærevillig hund" en hund med "lopper i blod", en flott familiehund, en flott turkamerat" stod det på det jeg fant. Ok tenkte jeg, da blir det å finne en hund. Lettere sagt enn gjort det.
Vel vi la in annonse på text-tv om at vi ville ha en dalmatinertispe. Kanskje ikke så seriøst, men et sted begynner man jo gjerne:P Vel Marlen Kalsvik, Kennel Makarida kontaktet oss om en valpekjøper som ville omplassere sin tispe. Dalmatiner var en rase som ikke passet henne. Avtalen var at hun skulle skaffe hunden skyss til Lillehammer hvor vi kunne hente den. Vel dagen før hunden skal hentes på Lillehammer ombestemmer eieren seg. Klandrer ikke eier.
Jeg kontaktet da Marlen igjen og hun hadde jo valper så jeg skulle få kjøpe en valp fra henne. Men jeg ville ha en sort valp. Jeg syntes det var mer en dalmatiner enn en leverflekket den gangen.
12 mai reiste vi til Fagernes for å hente valpen hos samboeren til Marlen. Han hadde da reist på vestlandet og hentet det lille nurket. Første møtet med Cira glemmer jeg aldri. Han hadde en Ridgeback der og 1 dalmatiner. Ridgebacken syntes ikke noe særlig om valper, men dalmisen elsker oss og valpene. Dalmisen het Angel. Hun var døv så Marlen hadde bestemt seg for å beholde henne. Og hva tror du jeg gjorde når jeg vile klappe Angel? Jo, jeg ropte jo så klart på henne....... Forøvrig var det bortkastet:P
Cira sov hele veien hjem. Ingen ynking eller noe overhode. Hun ble meget godt motatt av Donna og Raya. Om natta sov Cira i senga mi. Og hun sov over halsen min. Å sove andre steder var uhørt for henne. Hun ble godt knytta til meg og jeg til henne.
En mer survete hund har jeg aldri vært borti. Jeg skjønte ikke hva som var galt eller noe. Ringte Marlen utallige ganger for å spørre hva som kunne være galt og ikke galt. Nei, Cira var rett og slett en survete hund som ville at det skulle skje ting absolutt hele tiden.
Ciras første år var ikke noen perfekt start. Første gang hun traff på en fremmed hund ble hun angrepet. Det tok lang tid før Cira likte fremmede hunder igjen. Hun ble overlegen overfor dem og brød seg ikke med dem så sant de ikke brød seg med henne.
Innen Cira var 2 år var hun stamgjest hos vetrinæren. Hun var mye syk. Hun hadde problemer med å holde på vannet og hvis hun sov tungt tisset hun på seg. Hun fikk store åpne sår som dekket halve ansiktet på sitt verste. Ørebetennelser og diverse plaget henne gjevnt hele tiden. Til den dagen vi bytta for. Da hadde hun aldri mer disse sårene eller ørebetennelse. Cira utvikler nikkelallergi som følge av at hun ikke tålte foret. Så heretter fikk hun plastikkbolle å spise av.
Å trene Cira var vel egentlig bortkasta. Hun rett og slett hatet det som pesten. Eneste hun trivdes med var bår vi sykla på turer om someren eller gikk turer, samt ta en lang sparktur fyllt med fart om vinteren. Cira elsket å trekke og var det kvister som skulle fjernes var ikke Cira vanskelig å be om å hjelpe. Hun var en trekkhund uten like.
Men det var persjonligeten og kjemien mellom oss som gjorde denne hunden så utrolig spesiell. Hun leste meg som en åpen bok og visse til enhver tid hva jeg krevde uten å gi uttrykk for det.
Cira var verdens mest fantastiske hund på absolutt alle måter. Noen utstillingshund var hun ikke. Hun ble 10 cm høyere enn tispene normalt og hun hadde et utseende til en hannhund. Men for meg betød det aldri noe. Cira elsker å være i ringen så hun ble stilt på Hamar til 2006. Fikk bare blå, men jeg meldte henne på likevel. Du kunne se jenta strålte når hun kom inn i ringen. Hun stod å sjarmerte dommerene med logring. Hun stjal maten til dommeren en gang også ettersom jeg skulle ha kritikken og var litt uoppmerksom på henne, noe dommeren lo godt av. "Typisk dalmatiner, spiser når det passer den" står det på kritikken hennes. Det var en kommentar dommeren måtte ha med. Noe positivt måtte være med på kritikken sa dommeren.
Cira smilte som en ekte dalmatiner kan gjøre. Og hun smilte i tide og utide. Ellers var denne jenta også en utypisk dalmatiner. Hun hatet å ligge inntill noen av de andre hundene. Da knurret hun og glefset til hunden gikk vekk. Hun overså folk og dyr totalt. I hennes verden var det kun jeg og mamma som var verdt noe. Cira stjal mat, men var også kresen på mat. Når hun var valp var hun vanskelig å holde vekta på. Når dalmiaser flest vil ut å leke hele tiden, foretrakk Cira å ligge inne når hun passerte 3 års alderen. Inne og i nærheten av meg.
Cira var en hund vi aldri trodde kom til å hevde seg i flokken. Rett og slett fordi hun ikke brød seg om den. Men 2 mnd etter at Raya ble borte tok Cira automatisk lederstilling. Det var overhode ingen krangling, det ble bare noe helt naturlig. Cira begynte å bry seg mye mer om flokken. Hun passet på den, gikk mellom hunder som kranglet, la de andre hundene i bakken om de ikke hørte. Hun oppdro valpene som kom i hus en etter en. Cira ble en stødig hund som hele tiden tok vare på flokken. Hun viste seg kun når hun måtte. Forsvant en av hundene ut av syne hentet hun dem tilbake igjen. Valpene så virkelig opp til henne og respekterte henne. Cira satte plutselig pris på å leke med flokken. Hun elsket valpene og lot dem herje med seg. Hun ble verdens mest tålmodige hund overfor flokken. Rettferdig men tålmodig. De valpene hun oppdro som flokkleder, har blitt rolige og balanserte. Jeg ser idag samme taktene hos Puma. Cira oppdro Puma på en helt spesiell måte. Ischma var ikke på samme måte, men Cira tok seg mer av Puma. Cira var i likhet med Puma nå, overhode ikke redd noe, overreagerte aldri, lot ting gå sin gang om det ikke gikk på skakke, lot andre hunder være i fred om de ikke prøvde seg på noe, folk som gikk forbi gav hun blaffen i så sant de ikke truet oss eller eiendommen. Dette er kvaliteter som Puma nå har. En stødig hund som holder flokken samlet.
Desverre ble denne vakre jenta revet fra meg så alt alt for ung. Hun ble slapp en lørdag morgen og ville kun sove. Hun stod ikke opp før 3-4 tiden om dagen. Mandagen var vi hos vetrinæren. Der ble det etter mye undersøkelsen funnet ut at det satt noe i nakken på Cira. Noen andre fysiske bevis enn smerter i nakken fantes ikke.
Onsdagen kom og Cira klarte ikke nesten å gå. Vi reiste tilbake til vetrinæren med henne. Cira hadde mistet føligheten i bakbeina. Matlyst hadde hun ikke mer. Og hun ville ikke ha noe å drikke. Vi fikk med oss smerte stillende hjem til henne.
Torsdag morgen er smertene tatt virkelig til. Bare et hårstrå faller på henne skriker hun av ren smerte. Tilbake hos vetrinæren og hun får mer smertestilliende. Vi får med oss sprøyter hjem som skal sette hver 6 time. 6 timer går og hun får ny sprøyte av oss. Nye 6 timer passerer og ny sprøyte. 4 timer passerer og hun begynner å pese av smerter. Ny sprøyte.
Fredag morgen har vi ikke mer smertestillende igjen og vi må til vetrinæren igjen. Cira faktisk piggere nå. Hun har spist og frukket bra før vi reiste og hun virker mye mer våken. Smertene som før gikk fra bakbeina til albuene foran har nå gått ned til de bakerste ribbeina. Optimismen var der. Cira ble igjen ettersom vi ikke hadde sovet noe i det hele tatt. Dessuten velger vetrinæren å legge Cira i narkose for å tømme blæra og la henne slappe av.
Senere på kvelden ringer vetrinæren og en stein synker ned i meg. Hjertet til Cira har gitt opp og har begynt å svikte. Det er ikke noe mer å gjøre for jenta mi. Jeg git mamma beskjed og vil reise dit for å være hos henne når Cira sovner inn. Jeg ville ha et øyeblikk sammen med henne. Bare en siste gang. Vi reiser til vetrinæren. Cira sovner stille inn med meg ved sin side.
En hund jeg aldri glemmer i hele mitt liv. En hund som var så spesiell for meg at jeg ble knust den dagen jeg mista henne. En hund som er umulig å beskrive. En hun som jeg fortsatt savner og som jeg forsatt feller tårer for. En hund jeg skulle ønske kunne levd noen år til med meg.
Hva som var galt med Cira vites fortsatt ikke. Blodprøver viste ingen ting, ingen form for undersøkelser viste hva som var galt........
Kallenavn: Cira
Foreldre: Skvå Dark Chico x Svolværgetia's Red Rose
Født/død: 24. mars 2001 / 26. oktober 2007
Oppdretter: Marlen Kalsvik, Kennel Makarida
Link til oppdretter:
Å beskrive denne hunden er utrolig vanskelig. Å tenke på denne hunder er enda vanskeligere. Det finnes ikke ord som beskriver denne fantastiske hunden. Og jeg har aldri følt større sorg over å ha mistet enn hund som da jeg mistet Cira. Det var det absolutt værste jeg har opplevd i hele mitt liv. Aldri har jeg grått så mye og aldri har jeg savnet en hund så mye som jeg savner Cira. Denne hunden var så utrolig spesiell for meg at ingen vil tro det uansett hva jeg sier.
Jeg var bitt av utstillingsbasillen takket være søskenbarnet mitt som tok meg med på hundeutstilling en gang. Det var i Kristiansand og jeg meldte meg på i barn og hund. Ikke visste jeg hva jeg skulle gjøre heller. Men hadde en vag anelse. Dette var med Boxeren Zorbah. Jeg tapte den konkurransen:P
Fra den dagen av var jeg fast bestemt på at jeg skulle ha en hund en gang som jeg kunne stille ut. Når jeg var 15/16 kom duskusjonen opp om en ny hund i hus. Jeg hintet frempå at jeg ville gjerne stille ut litt også. Dette var noe jeg syntes egentlig var litt gøy. Vel såpass var vi enige om. Men så kom det store spørsmålet: Hvilken rase? Vi satte opp eventuelle raser på lapper, krøllet dem sammen og trakk. Valget falt på dalmatiner.
Nå var det å lese litt om dalmisen da. "Aktiv hund, lærevillig hund" en hund med "lopper i blod", en flott familiehund, en flott turkamerat" stod det på det jeg fant. Ok tenkte jeg, da blir det å finne en hund. Lettere sagt enn gjort det.
Vel vi la in annonse på text-tv om at vi ville ha en dalmatinertispe. Kanskje ikke så seriøst, men et sted begynner man jo gjerne:P Vel Marlen Kalsvik, Kennel Makarida kontaktet oss om en valpekjøper som ville omplassere sin tispe. Dalmatiner var en rase som ikke passet henne. Avtalen var at hun skulle skaffe hunden skyss til Lillehammer hvor vi kunne hente den. Vel dagen før hunden skal hentes på Lillehammer ombestemmer eieren seg. Klandrer ikke eier.
Jeg kontaktet da Marlen igjen og hun hadde jo valper så jeg skulle få kjøpe en valp fra henne. Men jeg ville ha en sort valp. Jeg syntes det var mer en dalmatiner enn en leverflekket den gangen.
12 mai reiste vi til Fagernes for å hente valpen hos samboeren til Marlen. Han hadde da reist på vestlandet og hentet det lille nurket. Første møtet med Cira glemmer jeg aldri. Han hadde en Ridgeback der og 1 dalmatiner. Ridgebacken syntes ikke noe særlig om valper, men dalmisen elsker oss og valpene. Dalmisen het Angel. Hun var døv så Marlen hadde bestemt seg for å beholde henne. Og hva tror du jeg gjorde når jeg vile klappe Angel? Jo, jeg ropte jo så klart på henne....... Forøvrig var det bortkastet:P
Cira sov hele veien hjem. Ingen ynking eller noe overhode. Hun ble meget godt motatt av Donna og Raya. Om natta sov Cira i senga mi. Og hun sov over halsen min. Å sove andre steder var uhørt for henne. Hun ble godt knytta til meg og jeg til henne.
En mer survete hund har jeg aldri vært borti. Jeg skjønte ikke hva som var galt eller noe. Ringte Marlen utallige ganger for å spørre hva som kunne være galt og ikke galt. Nei, Cira var rett og slett en survete hund som ville at det skulle skje ting absolutt hele tiden.
Ciras første år var ikke noen perfekt start. Første gang hun traff på en fremmed hund ble hun angrepet. Det tok lang tid før Cira likte fremmede hunder igjen. Hun ble overlegen overfor dem og brød seg ikke med dem så sant de ikke brød seg med henne.
Innen Cira var 2 år var hun stamgjest hos vetrinæren. Hun var mye syk. Hun hadde problemer med å holde på vannet og hvis hun sov tungt tisset hun på seg. Hun fikk store åpne sår som dekket halve ansiktet på sitt verste. Ørebetennelser og diverse plaget henne gjevnt hele tiden. Til den dagen vi bytta for. Da hadde hun aldri mer disse sårene eller ørebetennelse. Cira utvikler nikkelallergi som følge av at hun ikke tålte foret. Så heretter fikk hun plastikkbolle å spise av.
Å trene Cira var vel egentlig bortkasta. Hun rett og slett hatet det som pesten. Eneste hun trivdes med var bår vi sykla på turer om someren eller gikk turer, samt ta en lang sparktur fyllt med fart om vinteren. Cira elsket å trekke og var det kvister som skulle fjernes var ikke Cira vanskelig å be om å hjelpe. Hun var en trekkhund uten like.
Men det var persjonligeten og kjemien mellom oss som gjorde denne hunden så utrolig spesiell. Hun leste meg som en åpen bok og visse til enhver tid hva jeg krevde uten å gi uttrykk for det.
Cira var verdens mest fantastiske hund på absolutt alle måter. Noen utstillingshund var hun ikke. Hun ble 10 cm høyere enn tispene normalt og hun hadde et utseende til en hannhund. Men for meg betød det aldri noe. Cira elsker å være i ringen så hun ble stilt på Hamar til 2006. Fikk bare blå, men jeg meldte henne på likevel. Du kunne se jenta strålte når hun kom inn i ringen. Hun stod å sjarmerte dommerene med logring. Hun stjal maten til dommeren en gang også ettersom jeg skulle ha kritikken og var litt uoppmerksom på henne, noe dommeren lo godt av. "Typisk dalmatiner, spiser når det passer den" står det på kritikken hennes. Det var en kommentar dommeren måtte ha med. Noe positivt måtte være med på kritikken sa dommeren.
Cira smilte som en ekte dalmatiner kan gjøre. Og hun smilte i tide og utide. Ellers var denne jenta også en utypisk dalmatiner. Hun hatet å ligge inntill noen av de andre hundene. Da knurret hun og glefset til hunden gikk vekk. Hun overså folk og dyr totalt. I hennes verden var det kun jeg og mamma som var verdt noe. Cira stjal mat, men var også kresen på mat. Når hun var valp var hun vanskelig å holde vekta på. Når dalmiaser flest vil ut å leke hele tiden, foretrakk Cira å ligge inne når hun passerte 3 års alderen. Inne og i nærheten av meg.
Cira var en hund vi aldri trodde kom til å hevde seg i flokken. Rett og slett fordi hun ikke brød seg om den. Men 2 mnd etter at Raya ble borte tok Cira automatisk lederstilling. Det var overhode ingen krangling, det ble bare noe helt naturlig. Cira begynte å bry seg mye mer om flokken. Hun passet på den, gikk mellom hunder som kranglet, la de andre hundene i bakken om de ikke hørte. Hun oppdro valpene som kom i hus en etter en. Cira ble en stødig hund som hele tiden tok vare på flokken. Hun viste seg kun når hun måtte. Forsvant en av hundene ut av syne hentet hun dem tilbake igjen. Valpene så virkelig opp til henne og respekterte henne. Cira satte plutselig pris på å leke med flokken. Hun elsket valpene og lot dem herje med seg. Hun ble verdens mest tålmodige hund overfor flokken. Rettferdig men tålmodig. De valpene hun oppdro som flokkleder, har blitt rolige og balanserte. Jeg ser idag samme taktene hos Puma. Cira oppdro Puma på en helt spesiell måte. Ischma var ikke på samme måte, men Cira tok seg mer av Puma. Cira var i likhet med Puma nå, overhode ikke redd noe, overreagerte aldri, lot ting gå sin gang om det ikke gikk på skakke, lot andre hunder være i fred om de ikke prøvde seg på noe, folk som gikk forbi gav hun blaffen i så sant de ikke truet oss eller eiendommen. Dette er kvaliteter som Puma nå har. En stødig hund som holder flokken samlet.
Desverre ble denne vakre jenta revet fra meg så alt alt for ung. Hun ble slapp en lørdag morgen og ville kun sove. Hun stod ikke opp før 3-4 tiden om dagen. Mandagen var vi hos vetrinæren. Der ble det etter mye undersøkelsen funnet ut at det satt noe i nakken på Cira. Noen andre fysiske bevis enn smerter i nakken fantes ikke.
Onsdagen kom og Cira klarte ikke nesten å gå. Vi reiste tilbake til vetrinæren med henne. Cira hadde mistet føligheten i bakbeina. Matlyst hadde hun ikke mer. Og hun ville ikke ha noe å drikke. Vi fikk med oss smerte stillende hjem til henne.
Torsdag morgen er smertene tatt virkelig til. Bare et hårstrå faller på henne skriker hun av ren smerte. Tilbake hos vetrinæren og hun får mer smertestilliende. Vi får med oss sprøyter hjem som skal sette hver 6 time. 6 timer går og hun får ny sprøyte av oss. Nye 6 timer passerer og ny sprøyte. 4 timer passerer og hun begynner å pese av smerter. Ny sprøyte.
Fredag morgen har vi ikke mer smertestillende igjen og vi må til vetrinæren igjen. Cira faktisk piggere nå. Hun har spist og frukket bra før vi reiste og hun virker mye mer våken. Smertene som før gikk fra bakbeina til albuene foran har nå gått ned til de bakerste ribbeina. Optimismen var der. Cira ble igjen ettersom vi ikke hadde sovet noe i det hele tatt. Dessuten velger vetrinæren å legge Cira i narkose for å tømme blæra og la henne slappe av.
Senere på kvelden ringer vetrinæren og en stein synker ned i meg. Hjertet til Cira har gitt opp og har begynt å svikte. Det er ikke noe mer å gjøre for jenta mi. Jeg git mamma beskjed og vil reise dit for å være hos henne når Cira sovner inn. Jeg ville ha et øyeblikk sammen med henne. Bare en siste gang. Vi reiser til vetrinæren. Cira sovner stille inn med meg ved sin side.
En hund jeg aldri glemmer i hele mitt liv. En hund som var så spesiell for meg at jeg ble knust den dagen jeg mista henne. En hund som er umulig å beskrive. En hun som jeg fortsatt savner og som jeg forsatt feller tårer for. En hund jeg skulle ønske kunne levd noen år til med meg.
Hva som var galt med Cira vites fortsatt ikke. Blodprøver viste ingen ting, ingen form for undersøkelser viste hva som var galt........