Courtborne Eros Non E' Amore
Navn: Courtborne Eros Non E' Amore
Kallenavn: Zorbah eller Musa
Foreldre: Int Nord UCH KbHv-06 Nv-07 Courtborne Ramazotti x Seregon Arwen At Courtborne
Født/død: 17. mars 2006 / 12. november 2006
Oppdretter: Rita og Steinar Hoff, Kristin Hoff og Jørgen Kristensen, Mona Riberg, Kennel Courteborne
Link til oppdretter: Kennel Courtborne
Whilma hadde kommet i hus og blitt husvarm. Mamma syntes at dette lille vesnet var så fantastisk søt og herlig at også hun ville ha en whippet. Det var til stor overraskelse for meg ettersom mamma i skulle ha en Schanuzer. Jeg tror pelsen fikk henne til å ombestemme seg.
Mamma bad meg om å lete litt rundt etter et whippetvalp. Jeg fant en oppdretter. Kennel Courteborne hadde valper på den tiden. Jeg kontakten dem og fikk beskjed om at det var en valp igjen. Hvilken av 2 valper var uvisst. Mamma likte den blåbrindle tispen og hadde meget lyst på den. Noe jeg også videreformidlet til oppdretter. Dagen etter ringer Kristin Hoff, Kennel Courteborne, til meg og bekrefter at den blåbrindle tispen var vår.
3 dager senere gikk ferden til Trondheim til Kennel Courtborne. Og Zorbah ble med oss hjem. Fra første dag av ble hun kalt Musa. Hvorfor? Nettopp fordi vi hadde en tøymus stående i seksjonen som var prikk lik Zorbah i hodet. Bortsett fra at Zorbah da var stripete og musa i seksjonen bare grå.
Mamma var eier og jeg stod som deleier.
Zorbah og Whilma ble bestevenner fra første dag av. De var fantastisk morsomme å se på. Der vi da bodde hadde vi et stort jorde noen meter fra huset. Der slapp vi hundene og gjett om Zorbah og Whilma koste seg. De løp og de løp og de løp. Når Zorbah kom løpende mot deg så hun ut som en grevling i fart. Ei lita kule som lå langflat med bakken og virkelig strakk på seg.
I motsetninge til Whilma ville Zorbah hilse på alle hun traff. Zorbah var en meget sosial hun og elsket folk og hunder. Man ble aldri skuffet om man ville hilse på henne.
Zorbah var en meget bestemt dame. Hun skulle bestemme over seg selv og var en generelt mer hardfør hund enn Whilma var. Men jo eldre Zorbah ble desto mykere hund ble hun og dressuren med henne gikk som en drøm. Selv om den tålmodigheten ikke alltid var på topp.
Zorbah og Whilma var bestevenner for livet. De kranglet seg i mellom som gjevngamle tisper kan finne på å gjøre. Men de delte sengen, de delte maten, de delte alt som var.
Den første uka hos oss lå jeg på gulvet med valpene. Å sove kunne jeg absolutt bare glemme. Zorbah skulle ha puta mi og Whilma gikk mellom senga til mamma og senga mi for å se til Zorbah og hun ventet på at den lille klumpen snart skulle våkne sånn at det ble noe action. Og action var det når de 2 var våkne. Men selv om disse 2 var valper var det aldri så mye bråk med dem. Javel, så fikk de noen kikk innendørs. Men som regel var de rolige inne og raste skikkelig fra seg ute.
Zorbah var en meget eventyrlysten hund. Jeg aner ikke hvor mange ganger naboen ovenfor oss kom tilbake med Zorbah i armene. Han bare lo av henne. Der ser man å glad det lille nurket var i fremmede folk.
Når jeg satt i stolen med laptopen på fanget lå Zorbah ved siden av. Så lita var hun i begynnelsen at hun fikk god plass.
På hundefestivalen i Trondheim 2006 skulle jeg stille 3 hunder: Dibah, Whilma og Zorbah. Selvfølgelig krasjet whippetvalper og dalmatinere. Oppdretter skulle gå med Zorbah for meg. Og det synet glemmer jeg absolutt aldri. Jeg ler enda når jeg ser hvor kontroll Zorbah ville ha. Jeg hadde fått trent henne og visste hvordan takle henne om hun ville bestemme selv. Vi samarbeidet ganske bra. Det jeg ikke tenkte over var at hun kanskje ikke gikk fullt så bra med andre. Vel Jørgen skulle stille henne for meg. Så skulle han ta en runde rundt i ringen og vips der forsvant hund med handler på slep ut av ringen og bak noen telt. Hva Zorbah tenkte der og da visste kun hun. Men det var jo morsomt å se på da. På bordet gikk det ikke noe bedre. Zorbah skulle da vel ikke stå. Nei hun skulle kose med dommeren hun. Det å stå på bordet var jo bare tull og fanteri.
Jepp, sånn var livet med Zorbah. Når hun ikke så poenget med en ting, så gav hun virkelig blaffen i det også. Du kan tro jeg vred hodet mitt inn og ut når jeg trente lydighet med henne. Bare det å lære henne sitt tok ca 2 mnd før hun gav opp og satte seg. Motsetningen var Whilma som lærte det på en uke.
Man skal enda ikke komme å påstå at Zorbah var som andre hunder. For det var hun absolutt ikke. Zotbah brukte hodet mer enn jeg er vant med hos en hund og var dermed noe mer krevende. Men krevende på en positiv måte.
Desverre ble livet med Zorbah så alt for kort. Hun bodde hos oss i bare 6 mnd før hun så brutalt ble revet fra oss. For de av dere som ikke har en hund, eller ikke liker hunder eller dyr generelt vil finne dette helt patetisk. Jeg skriver dette som et minne om Zorbah og hvilken herlig hund hun var.
Om kvelden før vi skulel legge oss var vi ute med alle hundene. Valpene pleide å rase fra seg rundt huset før de da kom inn å slokna i senga. Det var vinter og det sludda ute. Vi skulle gå inn og Zorbah er borte. Vi trodde at hun kanskje hadde gått opp til naboen igjen som var vanlig for henne. Vi ropte på henne. Eller vi ropte ikke, vi skrek navnet hennes. Naboen nedefor oss kommer ut å hyler om å ta hensyn til folk fordi han satt å så på TV'en inne.
Vi fortsatte å rope på Zorbah, men litt lavere. Hun dukket enda ikke opp. Hun kom alltid hjem etter 5 minutter, så vi tenkte nok at det kom hun til å gjøre denne gangen også. Vi gikk inn og ventet. Ingen Zorbah og vi gikk ut igjen for å rope på henne. Nei, ikke nå heller dukket hun opp. 2 timer gikk uten antydning til Zorbah. Jeg tok med meg Whilma og gikk i skogen der jeg hadde tatt med Zorbah før for å se om hun kunne gått dit. Det var natt, det var mørkt, det sludda og det var et grusomt vær. Klokka nærmet seg 1 om natta. Det var umulig å se noen ting, men midt i tykkeste skogen gikk jeg å ropte på Zorbah med Whilma i hælene. Sluddet gikk over i iskaldt regn. Jeg gråt og ba om at den lille snart skulle dukke opp.
Jeg kom hjem uten spor at henne. Heller ikke mamma hadde sett noen antydning til Zorbah. Jeg ringte Kristin for å fortelle at Zorbah var borte. Vi satt oppe hele natta. Kjørte rundt for å se etter henne. Jeg nok en gang ut i skogen for å lete.
Om morgenen ringte jeg politiet for å melde Zorbah savnet. Jeg ringte vetrinærer rundt om i tilfelle de hadde fått inn en whippetvalp, og om de ville kontakte meg om noen gjorde det. Jeg ringte radien, forskjellige hundepensjonat rundt oss, falken. Vi hang til og med opp plakater utenfor butikker. Ikke noe tegn etter Zorbah. Mamma reiste på jobb. Hun hadde en grusom dag på jobben. Jeg satt hjemme. Jeg gikk ut å ropte på henne og fikk nok en gang kom naboen ut og kjefta. Dette gjorde han 2 ganger. Siste gangen mistet jeg besinnelsen totalt. Det var tross alt midt på dagen. Etter å ha sagt min mening om hans kjefting forsvant han inn og noe mer så man ikke til ham. Zorbah var fortsatt savnet.
Mamma kom hjem fra jobben. Vi håpet begge på at vi skulle finne Zorbah i god behold snart. Vi hadde ikke funnet noen spor eller noe etter henne. Vi begynte å tro at noen hadde stjålet henne. Hun likte tross alt fremmede og ville alltid hilse på. Jeg gikk en tur med hundene og gikk der jeg visst at jeg hadde hatt med Zorbah.
Jeg kom hjem. Jeg satte ut mat og la et teppe på gulvet i garasjen. Kanksje hun lusket rundt omkring og kom tilbake om hun så det var noe mat der og et teppe til henne. Jeg hadde med meg Donna. Mens jeg gjør istand inne i garasjen forsvinner Donna bak garasjen. Jeg gikk etter henne for å se hvor hun var blitt av. Der fant jeg Zorbah. Død. Hun lå inntil et tre. Tanken som slo meg var at hun hadde lekt og hadde løp i full fart inn i treet.
Vi kommer aldri til å glemme Zorbah. Alt det gale hun gjorde betyr ingen ting. Vi skulle ønske hun fortsatt var her og gjorde de gale tingene opp igjen. Jeg ville latt henne tygget på kosebamsene jeg hadde. Bare for at hun skulle fått blitt med oss lengre gjennom livet.
Vi kommer aldri til å glemme når hun hoppet opp i senga eller i fanget vårt og pustet ut hardt gjennom nesa. Da visste vi at hun var ute etter å kose. Det var hennes spesielle koselyd. Hun tok opp jodlingen etter Whilma og husker fortsatt hvordan de 2 jodlet i kor.
Jeg glemmer aldri å flau jeg var når hun tok BH'en min og løp ut i hagen med den i syn for naboene. Når jeg kjeftet på henne kjeftet hun tilbake med jodlingen. Da visste hun med en gang at jeg kom til å begynne å le godt igjen. Glemmer heller aldri når hun krøp under dyna mi for å varme opp mine iskalde bein. Heller ikke når den lille hunden tok hele senga og jeg måtte legge beina opp i vinduskarmen for å få plass til dem. Glemmer heller aldri når hun tygde på min laptop eller prøvde å lære meg hvordan jeg skulle bruke den. Første gangen hun skulle vises oppførte hun seg som en typisk valp: Hun hoppet rundt i ringen som en kenguru. Hun stjal puta mi for å leke med den. Hun ertet de andre hundene så de nesten mistet huet til tider. Zorbah og Whilma lagde mye støy når de lekte, men de lekte som sagt skjelden inne. Vi husker det som det var i går og skulle fortsatt øsnke vi ville opplevd det mer.
Whilma mistet sin aller beste venn. Valpene var ment å vokse opp sammen og lære hverandre dårlige vaner og masse annet rart. Valpene var utrolig slemme om de var i det rette hjørnet. De stjal mat når de ville.
For en fart det var på Zorbah. Når valpene løp på jordet var det som en vind som bar dem. De var streker man bare så passere en. Dere matchet hverandre på alle måter. Whilma kommer aldri til å være med Zorbah igjen. Hun vil aldri finne Zorbah ved sin side om morgenen når de våkner. Noe jodlekor med disse 2 valpene vil det heller aldri bli.
Vi hadde en drøm. Det var å starte oppdrett av whippet og Zorbah skulle være den første ettersom hun hadde et så fantastisk gemytt og var en så flott hund på alle måter.
Vi håper du tar vare på Whilma selv om du ikke er her, og selvfølgelig resten av flokken vår. Nå er det kun igjen Dibah som du bodde med av den opprinnelige flokken. Minnene om deg vil aldri forsvinne og jeg tror at Whilma enda husker deg godt.
Folk sier at dyr ikke har en så lang hukommelse. Jeg tror ikke så mye på det. Det har jeg sett ved mange anledninger.
Zorbah var alt for ung. Hun skulle blitt gammel sammen med Whilma. Ikke bli så brått revet bort som hun ble. Tårene triller enda selv om det nå er lenge siden hun gikk bort.
Hun er på de evige jaktmarker og koser seg som bare en hund kan.
Hun vil alltid ha en spesiell plass hos oss og vi kommer aldri til å glemme denne fantastiske hunden. Og ingen hund kan noen gang ta hennes plass.
Vi takker Courteborne for kontakten som vi hadde når vi hadde Zorbah. Ikke minst hjelpen og støtten dere ytret når Zorbah forsvant.
Kallenavn: Zorbah eller Musa
Foreldre: Int Nord UCH KbHv-06 Nv-07 Courtborne Ramazotti x Seregon Arwen At Courtborne
Født/død: 17. mars 2006 / 12. november 2006
Oppdretter: Rita og Steinar Hoff, Kristin Hoff og Jørgen Kristensen, Mona Riberg, Kennel Courteborne
Link til oppdretter: Kennel Courtborne
Whilma hadde kommet i hus og blitt husvarm. Mamma syntes at dette lille vesnet var så fantastisk søt og herlig at også hun ville ha en whippet. Det var til stor overraskelse for meg ettersom mamma i skulle ha en Schanuzer. Jeg tror pelsen fikk henne til å ombestemme seg.
Mamma bad meg om å lete litt rundt etter et whippetvalp. Jeg fant en oppdretter. Kennel Courteborne hadde valper på den tiden. Jeg kontakten dem og fikk beskjed om at det var en valp igjen. Hvilken av 2 valper var uvisst. Mamma likte den blåbrindle tispen og hadde meget lyst på den. Noe jeg også videreformidlet til oppdretter. Dagen etter ringer Kristin Hoff, Kennel Courteborne, til meg og bekrefter at den blåbrindle tispen var vår.
3 dager senere gikk ferden til Trondheim til Kennel Courtborne. Og Zorbah ble med oss hjem. Fra første dag av ble hun kalt Musa. Hvorfor? Nettopp fordi vi hadde en tøymus stående i seksjonen som var prikk lik Zorbah i hodet. Bortsett fra at Zorbah da var stripete og musa i seksjonen bare grå.
Mamma var eier og jeg stod som deleier.
Zorbah og Whilma ble bestevenner fra første dag av. De var fantastisk morsomme å se på. Der vi da bodde hadde vi et stort jorde noen meter fra huset. Der slapp vi hundene og gjett om Zorbah og Whilma koste seg. De løp og de løp og de løp. Når Zorbah kom løpende mot deg så hun ut som en grevling i fart. Ei lita kule som lå langflat med bakken og virkelig strakk på seg.
I motsetninge til Whilma ville Zorbah hilse på alle hun traff. Zorbah var en meget sosial hun og elsket folk og hunder. Man ble aldri skuffet om man ville hilse på henne.
Zorbah var en meget bestemt dame. Hun skulle bestemme over seg selv og var en generelt mer hardfør hund enn Whilma var. Men jo eldre Zorbah ble desto mykere hund ble hun og dressuren med henne gikk som en drøm. Selv om den tålmodigheten ikke alltid var på topp.
Zorbah og Whilma var bestevenner for livet. De kranglet seg i mellom som gjevngamle tisper kan finne på å gjøre. Men de delte sengen, de delte maten, de delte alt som var.
Den første uka hos oss lå jeg på gulvet med valpene. Å sove kunne jeg absolutt bare glemme. Zorbah skulle ha puta mi og Whilma gikk mellom senga til mamma og senga mi for å se til Zorbah og hun ventet på at den lille klumpen snart skulle våkne sånn at det ble noe action. Og action var det når de 2 var våkne. Men selv om disse 2 var valper var det aldri så mye bråk med dem. Javel, så fikk de noen kikk innendørs. Men som regel var de rolige inne og raste skikkelig fra seg ute.
Zorbah var en meget eventyrlysten hund. Jeg aner ikke hvor mange ganger naboen ovenfor oss kom tilbake med Zorbah i armene. Han bare lo av henne. Der ser man å glad det lille nurket var i fremmede folk.
Når jeg satt i stolen med laptopen på fanget lå Zorbah ved siden av. Så lita var hun i begynnelsen at hun fikk god plass.
På hundefestivalen i Trondheim 2006 skulle jeg stille 3 hunder: Dibah, Whilma og Zorbah. Selvfølgelig krasjet whippetvalper og dalmatinere. Oppdretter skulle gå med Zorbah for meg. Og det synet glemmer jeg absolutt aldri. Jeg ler enda når jeg ser hvor kontroll Zorbah ville ha. Jeg hadde fått trent henne og visste hvordan takle henne om hun ville bestemme selv. Vi samarbeidet ganske bra. Det jeg ikke tenkte over var at hun kanskje ikke gikk fullt så bra med andre. Vel Jørgen skulle stille henne for meg. Så skulle han ta en runde rundt i ringen og vips der forsvant hund med handler på slep ut av ringen og bak noen telt. Hva Zorbah tenkte der og da visste kun hun. Men det var jo morsomt å se på da. På bordet gikk det ikke noe bedre. Zorbah skulle da vel ikke stå. Nei hun skulle kose med dommeren hun. Det å stå på bordet var jo bare tull og fanteri.
Jepp, sånn var livet med Zorbah. Når hun ikke så poenget med en ting, så gav hun virkelig blaffen i det også. Du kan tro jeg vred hodet mitt inn og ut når jeg trente lydighet med henne. Bare det å lære henne sitt tok ca 2 mnd før hun gav opp og satte seg. Motsetningen var Whilma som lærte det på en uke.
Man skal enda ikke komme å påstå at Zorbah var som andre hunder. For det var hun absolutt ikke. Zotbah brukte hodet mer enn jeg er vant med hos en hund og var dermed noe mer krevende. Men krevende på en positiv måte.
Desverre ble livet med Zorbah så alt for kort. Hun bodde hos oss i bare 6 mnd før hun så brutalt ble revet fra oss. For de av dere som ikke har en hund, eller ikke liker hunder eller dyr generelt vil finne dette helt patetisk. Jeg skriver dette som et minne om Zorbah og hvilken herlig hund hun var.
Om kvelden før vi skulel legge oss var vi ute med alle hundene. Valpene pleide å rase fra seg rundt huset før de da kom inn å slokna i senga. Det var vinter og det sludda ute. Vi skulle gå inn og Zorbah er borte. Vi trodde at hun kanskje hadde gått opp til naboen igjen som var vanlig for henne. Vi ropte på henne. Eller vi ropte ikke, vi skrek navnet hennes. Naboen nedefor oss kommer ut å hyler om å ta hensyn til folk fordi han satt å så på TV'en inne.
Vi fortsatte å rope på Zorbah, men litt lavere. Hun dukket enda ikke opp. Hun kom alltid hjem etter 5 minutter, så vi tenkte nok at det kom hun til å gjøre denne gangen også. Vi gikk inn og ventet. Ingen Zorbah og vi gikk ut igjen for å rope på henne. Nei, ikke nå heller dukket hun opp. 2 timer gikk uten antydning til Zorbah. Jeg tok med meg Whilma og gikk i skogen der jeg hadde tatt med Zorbah før for å se om hun kunne gått dit. Det var natt, det var mørkt, det sludda og det var et grusomt vær. Klokka nærmet seg 1 om natta. Det var umulig å se noen ting, men midt i tykkeste skogen gikk jeg å ropte på Zorbah med Whilma i hælene. Sluddet gikk over i iskaldt regn. Jeg gråt og ba om at den lille snart skulle dukke opp.
Jeg kom hjem uten spor at henne. Heller ikke mamma hadde sett noen antydning til Zorbah. Jeg ringte Kristin for å fortelle at Zorbah var borte. Vi satt oppe hele natta. Kjørte rundt for å se etter henne. Jeg nok en gang ut i skogen for å lete.
Om morgenen ringte jeg politiet for å melde Zorbah savnet. Jeg ringte vetrinærer rundt om i tilfelle de hadde fått inn en whippetvalp, og om de ville kontakte meg om noen gjorde det. Jeg ringte radien, forskjellige hundepensjonat rundt oss, falken. Vi hang til og med opp plakater utenfor butikker. Ikke noe tegn etter Zorbah. Mamma reiste på jobb. Hun hadde en grusom dag på jobben. Jeg satt hjemme. Jeg gikk ut å ropte på henne og fikk nok en gang kom naboen ut og kjefta. Dette gjorde han 2 ganger. Siste gangen mistet jeg besinnelsen totalt. Det var tross alt midt på dagen. Etter å ha sagt min mening om hans kjefting forsvant han inn og noe mer så man ikke til ham. Zorbah var fortsatt savnet.
Mamma kom hjem fra jobben. Vi håpet begge på at vi skulle finne Zorbah i god behold snart. Vi hadde ikke funnet noen spor eller noe etter henne. Vi begynte å tro at noen hadde stjålet henne. Hun likte tross alt fremmede og ville alltid hilse på. Jeg gikk en tur med hundene og gikk der jeg visst at jeg hadde hatt med Zorbah.
Jeg kom hjem. Jeg satte ut mat og la et teppe på gulvet i garasjen. Kanksje hun lusket rundt omkring og kom tilbake om hun så det var noe mat der og et teppe til henne. Jeg hadde med meg Donna. Mens jeg gjør istand inne i garasjen forsvinner Donna bak garasjen. Jeg gikk etter henne for å se hvor hun var blitt av. Der fant jeg Zorbah. Død. Hun lå inntil et tre. Tanken som slo meg var at hun hadde lekt og hadde løp i full fart inn i treet.
Vi kommer aldri til å glemme Zorbah. Alt det gale hun gjorde betyr ingen ting. Vi skulle ønske hun fortsatt var her og gjorde de gale tingene opp igjen. Jeg ville latt henne tygget på kosebamsene jeg hadde. Bare for at hun skulle fått blitt med oss lengre gjennom livet.
Vi kommer aldri til å glemme når hun hoppet opp i senga eller i fanget vårt og pustet ut hardt gjennom nesa. Da visste vi at hun var ute etter å kose. Det var hennes spesielle koselyd. Hun tok opp jodlingen etter Whilma og husker fortsatt hvordan de 2 jodlet i kor.
Jeg glemmer aldri å flau jeg var når hun tok BH'en min og løp ut i hagen med den i syn for naboene. Når jeg kjeftet på henne kjeftet hun tilbake med jodlingen. Da visste hun med en gang at jeg kom til å begynne å le godt igjen. Glemmer heller aldri når hun krøp under dyna mi for å varme opp mine iskalde bein. Heller ikke når den lille hunden tok hele senga og jeg måtte legge beina opp i vinduskarmen for å få plass til dem. Glemmer heller aldri når hun tygde på min laptop eller prøvde å lære meg hvordan jeg skulle bruke den. Første gangen hun skulle vises oppførte hun seg som en typisk valp: Hun hoppet rundt i ringen som en kenguru. Hun stjal puta mi for å leke med den. Hun ertet de andre hundene så de nesten mistet huet til tider. Zorbah og Whilma lagde mye støy når de lekte, men de lekte som sagt skjelden inne. Vi husker det som det var i går og skulle fortsatt øsnke vi ville opplevd det mer.
Whilma mistet sin aller beste venn. Valpene var ment å vokse opp sammen og lære hverandre dårlige vaner og masse annet rart. Valpene var utrolig slemme om de var i det rette hjørnet. De stjal mat når de ville.
For en fart det var på Zorbah. Når valpene løp på jordet var det som en vind som bar dem. De var streker man bare så passere en. Dere matchet hverandre på alle måter. Whilma kommer aldri til å være med Zorbah igjen. Hun vil aldri finne Zorbah ved sin side om morgenen når de våkner. Noe jodlekor med disse 2 valpene vil det heller aldri bli.
Vi hadde en drøm. Det var å starte oppdrett av whippet og Zorbah skulle være den første ettersom hun hadde et så fantastisk gemytt og var en så flott hund på alle måter.
Vi håper du tar vare på Whilma selv om du ikke er her, og selvfølgelig resten av flokken vår. Nå er det kun igjen Dibah som du bodde med av den opprinnelige flokken. Minnene om deg vil aldri forsvinne og jeg tror at Whilma enda husker deg godt.
Folk sier at dyr ikke har en så lang hukommelse. Jeg tror ikke så mye på det. Det har jeg sett ved mange anledninger.
Zorbah var alt for ung. Hun skulle blitt gammel sammen med Whilma. Ikke bli så brått revet bort som hun ble. Tårene triller enda selv om det nå er lenge siden hun gikk bort.
Hun er på de evige jaktmarker og koser seg som bare en hund kan.
Hun vil alltid ha en spesiell plass hos oss og vi kommer aldri til å glemme denne fantastiske hunden. Og ingen hund kan noen gang ta hennes plass.
Vi takker Courteborne for kontakten som vi hadde når vi hadde Zorbah. Ikke minst hjelpen og støtten dere ytret når Zorbah forsvant.