Raya
Navn: Raya eller Mossa
Foreldre: Ukjent
Født/død: 24. april 1994 / 5. februar 2007
Raya var den eldste i flokken. En skikkelig gamlemor var hun. Hun var en rottweiler og ble nesten 13 år gammel. Hun kom til oss i 1994 som en 8 uker gammel valp.
Mamma kjøpte henne fordi hun ville ha en vakthund, men samtidig en familiehund. Og Raya oppfylte alt det og enda mer til.
Raya var en hund som var utrolig snill. Hun elsket valpene vi fikk i hus og hun var flokkens leder nr 1. Selv når hun ble for gammel til å være en leder hadde absolutt alle respekten for henne. Ingen turte å sette seg opp når hun sa sitt. Raya var aldri en urettferdig flokkleder. Hun var meget rettferdig, men også streng. Hun var en meget tålmodig hund. Valpene kunne tøye de grensene hennes meget langt før hun satte dem på plass. Når valpene ble voksne visste de helt klart hvor gamlemors grenser gikk.
Raya var ikke en registrert rottweiler. Men hun ble uansett øvingshunden min når jeg ville trene utstilling. Om hun likte det vites ikke, men hun godtok det. Jeg var jo ikke gamle biten når hun kom i hus. 10 år gammel var jeg. Raya viste fra første dag av at unger var helt toppers. Når hun ble gammel nok kjøpte jeg en vogn og sele til henne. Hun dro meg på vogna opptil 2 timer per dag. Dette var noe hun virkelig elsket. Og jeg skal love deg madammen fikk muskler av det.
Raya levde et lykkelig liv fra hennes ståsted. Når mamma og jeg gikk i skogen med henne gjemte jeg meg så hun og Donna skulle lete meg opp. Dette var det absolutt det morsomste de visste. De kunne drive på med å lete meg opp i flere timer om dagen. Og de ble alltid glade når de fant meg.
Raya hadde en "tenåringsperiode" fra hun var ca 1 til hun var 2. Det var da hun raserte stort sett alt hun kom over, spiste opp klærne mine om jeg hadde lagt dem der de ikke skulle, spiste opp plantene i stua og mye mye mer. Nei, det var tydelig at Raya ikke var noe spesielt glad i botanikk.....
I en alder av 3 fikk Raya plutselig valper. 18. november 1997 kom det 7 valper til verden. 5 overlevde og vi beholdt en valp, Donna. Dette ble et par som var uadskillelige. De hang sammen til Raya sovnet stille inn i alder av nesten 13.
I 2004 vokste det ut noen vortelignende pølser i huden hennes. Vi reiste til vetrinæren for å fjerne disse. Hun fikk en begynnende antibiotikakur på en fredag og mandagen etter skulle hun opereres. Mandagen kom og disse pølsene skulle vekk. Operasjonen gikk fint. Det var ikke svulst eller noe, bare en utvekst i huden hennes. Donna fikk det samme et par år senere.
Vetrinæren kom ut etter operasjonen og fortalte at det slimet bak fra Raya. Vi skulle holde øye med dette i tilfelle det var noe. Vetrinæren mente det kunne være en betennelse i livmoren, men vi skulle fortsette antibiotikaen.
Onsdagen samme uke ble Raya virkelig dårlig. Hun hadde ikke spist siden fredag, og hun drakk og drakk hele tiden. Hun tisset på seg hele tiden og klarte ikke å kontrollere blæra. Dessuten begynte det å lukte av henne.
Vi reiste til vetrinæren samme dag. De gav henne en sterkere antibiotikakur. Det viste seg å ikke hjelpe noe.....
Lørdag den uka, kommer jeg hjem fra jobb ved 1 tiden om dagen. Det første som møter meg i døra er en stank uten like og i gangen var det en dam med grumsete blod. Vi ringte vetrinæren som hadde vakt. Vi kunne være der ved 2 tiden.
Vi reiste rett til vetrinæren og når Raya kommer ut av bilen ser hun øyeblikkelig at dette er en meget syk hun. Hun klarte knapt å stå på beina, og hun slepte nesten bakbeina etter seg når hun gikk. Vetrinæren ser nærmere på henne inne på kontoret. Tannkjøttet er helt grått. Raya var dessuten dehydrert så drypp ble satt med en gang.
Vetrinæren ville undersøke Raya nærmere med ultalyd. På skjermen avdekket ultralyden store svarte områder i magen til Raya. Det var blod.
Vetrinæren ville operere umiddelbart, men ville ikke operere henne alene. Hun begynte å ringe rundt for hjelp til en operasjon eller en annen vetrinær som hadde kapasitet til å operere. Vetrinærkontoret på Kongsvinger svarte på telefonen. De kunne operere henne, men vi måtte vente til dagen etterpå. Da måtte vi altså ta med oss Raya hjem over natten ettersom vetrinæren vi var hos hadde vakt alene i 2 kommuner og kunne ikke ha henne der. Noe som vi ikke hadde så lyst til med tanke på hva slags tilstand hun faktisk var i. Men måtte vi så måtte vi. Vi skulle få med væske hjem sånn at Raya kunne få ha hele den natta. Vi skulle til å gjøre oss klare til å reise hjem da telefonen til vetrinæren ringer igjen. Denne gangen er det vetrinæren på Kirkenær som ringer opp igjen. Hun får høre hva som er galt med hunden og ber oss komme med en eneste gang.
Vi hadde vært hos vetrinæren nesten hele dagen og skulle nå videre til Kirkenær for å endelig operere Raya. Vetrinæren gjorde i stand mer drypp til Raya som vi skulle ha i bilen. 7 om kvelden ankommer vi og vetrinæren, vetrinæren på Kirkenær. Hun ser over Raya og spør oss alvorlig om vi var villige til å risikere å operere Raya. Hun var meget syk. Og denne operasjonen ville koste mye ettersom det også var helg. Og det var ingen garanti at hun ville overleve ettersom hun var så syk som hun var. Mamma og jeg ble enige om å i det minste prøve. Skulle Raya gå bort under operasjonen gikk hun bort uten smerter.
Vi reiste hjem mens de forberedte Raya til operasjon. 9 om kvelden kommer samtalen vi håpet på: Raya var operert og absolutt alt gikk kjepefint. Ingen komplikasjoner eller noe. Så vi kunne bare komme å hente henne med det samme.
Vi ankommer vetrinærkontoret og vetrinæren forteller oss at livmoren var på størrelse med en "normal" overarm hos et menneske. Livmoren skal ikke være større enn en lillefinger. Vetrinæren fortalte oss at Raya ikke kom til å spise noe før etter noen dager.
Vi kom hjem og lot både Donna og Cira få hilse på Raya. Vi valgte å holde dem adskilt til Raya var sprek nok til å være med dem igjen. Ikke det at de var så volsomme av seg, men de var så utrolig glade for å se Raya igjen. Samme kveld begynner Raya å spise igjen. Ikke nok med at hun spiser; Hun glefser i seg maten. Skulle tro hun aldri hadde sett mat før. Den kvelden fikk Raya noe hun virkelig elsket; Kjøttboller....
Dagen etter får vi mail om at valpene hos Kennel Lovinda var fødte. Og en dalmatiner nr 2 ventet på oss der.
De siste årene Raya levde var nok ikke helsen på det absolutt beste. Hun ble stivere og orket ikke å gå så mye turer lengre. Men hun var en glad hun. Døv var hun også blitt og hun så ikke så godt lengre. Når mørket senket seg så hun i hvertfall ikke noe og satte seg fast på det utroligste steder.
5. februar 2007 sovnet Raya stille inn. I en alder av nesten 13 år var jeg imponert over hvor godt mot den hunden var. Hun var syk kun en gang, ellers var den hunden i fin form. Helsen sviktet på slutten, men en mer glad og fornøyd hund skal man lete lenge etter. Hun elsket å kose til det aller siste. Hun hadde et fantastisk gemytt som hun videreførte til Donna. Alderen overførte hun også til Donna, samt tålmodigheten. Raya var en utrolig flott læremester. Selv om jeg ikek husker henne så godt fra hun var valp, så husker jeg henne fra hennes senere år. Alle som møtte Raya elsket henne med en gang. For de som mener at rottweilere er farlige så var det urolig synd at de ikke møtte Raya. Da hadde de fått et helt annet inntrykk av denne vakre damen.
Foreldre: Ukjent
Født/død: 24. april 1994 / 5. februar 2007
Raya var den eldste i flokken. En skikkelig gamlemor var hun. Hun var en rottweiler og ble nesten 13 år gammel. Hun kom til oss i 1994 som en 8 uker gammel valp.
Mamma kjøpte henne fordi hun ville ha en vakthund, men samtidig en familiehund. Og Raya oppfylte alt det og enda mer til.
Raya var en hund som var utrolig snill. Hun elsket valpene vi fikk i hus og hun var flokkens leder nr 1. Selv når hun ble for gammel til å være en leder hadde absolutt alle respekten for henne. Ingen turte å sette seg opp når hun sa sitt. Raya var aldri en urettferdig flokkleder. Hun var meget rettferdig, men også streng. Hun var en meget tålmodig hund. Valpene kunne tøye de grensene hennes meget langt før hun satte dem på plass. Når valpene ble voksne visste de helt klart hvor gamlemors grenser gikk.
Raya var ikke en registrert rottweiler. Men hun ble uansett øvingshunden min når jeg ville trene utstilling. Om hun likte det vites ikke, men hun godtok det. Jeg var jo ikke gamle biten når hun kom i hus. 10 år gammel var jeg. Raya viste fra første dag av at unger var helt toppers. Når hun ble gammel nok kjøpte jeg en vogn og sele til henne. Hun dro meg på vogna opptil 2 timer per dag. Dette var noe hun virkelig elsket. Og jeg skal love deg madammen fikk muskler av det.
Raya levde et lykkelig liv fra hennes ståsted. Når mamma og jeg gikk i skogen med henne gjemte jeg meg så hun og Donna skulle lete meg opp. Dette var det absolutt det morsomste de visste. De kunne drive på med å lete meg opp i flere timer om dagen. Og de ble alltid glade når de fant meg.
Raya hadde en "tenåringsperiode" fra hun var ca 1 til hun var 2. Det var da hun raserte stort sett alt hun kom over, spiste opp klærne mine om jeg hadde lagt dem der de ikke skulle, spiste opp plantene i stua og mye mye mer. Nei, det var tydelig at Raya ikke var noe spesielt glad i botanikk.....
I en alder av 3 fikk Raya plutselig valper. 18. november 1997 kom det 7 valper til verden. 5 overlevde og vi beholdt en valp, Donna. Dette ble et par som var uadskillelige. De hang sammen til Raya sovnet stille inn i alder av nesten 13.
I 2004 vokste det ut noen vortelignende pølser i huden hennes. Vi reiste til vetrinæren for å fjerne disse. Hun fikk en begynnende antibiotikakur på en fredag og mandagen etter skulle hun opereres. Mandagen kom og disse pølsene skulle vekk. Operasjonen gikk fint. Det var ikke svulst eller noe, bare en utvekst i huden hennes. Donna fikk det samme et par år senere.
Vetrinæren kom ut etter operasjonen og fortalte at det slimet bak fra Raya. Vi skulle holde øye med dette i tilfelle det var noe. Vetrinæren mente det kunne være en betennelse i livmoren, men vi skulle fortsette antibiotikaen.
Onsdagen samme uke ble Raya virkelig dårlig. Hun hadde ikke spist siden fredag, og hun drakk og drakk hele tiden. Hun tisset på seg hele tiden og klarte ikke å kontrollere blæra. Dessuten begynte det å lukte av henne.
Vi reiste til vetrinæren samme dag. De gav henne en sterkere antibiotikakur. Det viste seg å ikke hjelpe noe.....
Lørdag den uka, kommer jeg hjem fra jobb ved 1 tiden om dagen. Det første som møter meg i døra er en stank uten like og i gangen var det en dam med grumsete blod. Vi ringte vetrinæren som hadde vakt. Vi kunne være der ved 2 tiden.
Vi reiste rett til vetrinæren og når Raya kommer ut av bilen ser hun øyeblikkelig at dette er en meget syk hun. Hun klarte knapt å stå på beina, og hun slepte nesten bakbeina etter seg når hun gikk. Vetrinæren ser nærmere på henne inne på kontoret. Tannkjøttet er helt grått. Raya var dessuten dehydrert så drypp ble satt med en gang.
Vetrinæren ville undersøke Raya nærmere med ultalyd. På skjermen avdekket ultralyden store svarte områder i magen til Raya. Det var blod.
Vetrinæren ville operere umiddelbart, men ville ikke operere henne alene. Hun begynte å ringe rundt for hjelp til en operasjon eller en annen vetrinær som hadde kapasitet til å operere. Vetrinærkontoret på Kongsvinger svarte på telefonen. De kunne operere henne, men vi måtte vente til dagen etterpå. Da måtte vi altså ta med oss Raya hjem over natten ettersom vetrinæren vi var hos hadde vakt alene i 2 kommuner og kunne ikke ha henne der. Noe som vi ikke hadde så lyst til med tanke på hva slags tilstand hun faktisk var i. Men måtte vi så måtte vi. Vi skulle få med væske hjem sånn at Raya kunne få ha hele den natta. Vi skulle til å gjøre oss klare til å reise hjem da telefonen til vetrinæren ringer igjen. Denne gangen er det vetrinæren på Kirkenær som ringer opp igjen. Hun får høre hva som er galt med hunden og ber oss komme med en eneste gang.
Vi hadde vært hos vetrinæren nesten hele dagen og skulle nå videre til Kirkenær for å endelig operere Raya. Vetrinæren gjorde i stand mer drypp til Raya som vi skulle ha i bilen. 7 om kvelden ankommer vi og vetrinæren, vetrinæren på Kirkenær. Hun ser over Raya og spør oss alvorlig om vi var villige til å risikere å operere Raya. Hun var meget syk. Og denne operasjonen ville koste mye ettersom det også var helg. Og det var ingen garanti at hun ville overleve ettersom hun var så syk som hun var. Mamma og jeg ble enige om å i det minste prøve. Skulle Raya gå bort under operasjonen gikk hun bort uten smerter.
Vi reiste hjem mens de forberedte Raya til operasjon. 9 om kvelden kommer samtalen vi håpet på: Raya var operert og absolutt alt gikk kjepefint. Ingen komplikasjoner eller noe. Så vi kunne bare komme å hente henne med det samme.
Vi ankommer vetrinærkontoret og vetrinæren forteller oss at livmoren var på størrelse med en "normal" overarm hos et menneske. Livmoren skal ikke være større enn en lillefinger. Vetrinæren fortalte oss at Raya ikke kom til å spise noe før etter noen dager.
Vi kom hjem og lot både Donna og Cira få hilse på Raya. Vi valgte å holde dem adskilt til Raya var sprek nok til å være med dem igjen. Ikke det at de var så volsomme av seg, men de var så utrolig glade for å se Raya igjen. Samme kveld begynner Raya å spise igjen. Ikke nok med at hun spiser; Hun glefser i seg maten. Skulle tro hun aldri hadde sett mat før. Den kvelden fikk Raya noe hun virkelig elsket; Kjøttboller....
Dagen etter får vi mail om at valpene hos Kennel Lovinda var fødte. Og en dalmatiner nr 2 ventet på oss der.
De siste årene Raya levde var nok ikke helsen på det absolutt beste. Hun ble stivere og orket ikke å gå så mye turer lengre. Men hun var en glad hun. Døv var hun også blitt og hun så ikke så godt lengre. Når mørket senket seg så hun i hvertfall ikke noe og satte seg fast på det utroligste steder.
5. februar 2007 sovnet Raya stille inn. I en alder av nesten 13 år var jeg imponert over hvor godt mot den hunden var. Hun var syk kun en gang, ellers var den hunden i fin form. Helsen sviktet på slutten, men en mer glad og fornøyd hund skal man lete lenge etter. Hun elsket å kose til det aller siste. Hun hadde et fantastisk gemytt som hun videreførte til Donna. Alderen overførte hun også til Donna, samt tålmodigheten. Raya var en utrolig flott læremester. Selv om jeg ikek husker henne så godt fra hun var valp, så husker jeg henne fra hennes senere år. Alle som møtte Raya elsket henne med en gang. For de som mener at rottweilere er farlige så var det urolig synd at de ikke møtte Raya. Da hadde de fått et helt annet inntrykk av denne vakre damen.