Quiet West Way
Navn: Quiet West Way
Kallenavn: Kane
Født: 2003
Foreldre: Væsterbo Gracias x Quiet Betty
Oppdretter: Stall Lygnasæter
Kane er min vimsete, blonde varmblods. Å si at han bruker huet er å lyve ganske bra. Men større herlighet skal man lete lenge etter. Han er den perfekte hest for meg, selv med alt det rare han finner på.
Jeg lette etter en traver som jeg kunne bruke til mitt. Jeg ville gjerne starte hesten etterhvert også om det var mulig. Elzabeth Thoresen kontaktet meg og fortalte meg litt om denne vallaken. Han var en jeg bare måtte prøve.
Venninna mi og jeg reiste til Fagernes for å teste ham. Til traver å være var han bare helt herlig. Gikk ned på tøylene og var lett som bare det i munnen. Jepp, jeg skulle ha han på prøve.
14 dager etter kom han hit til Risberget. Jeg fikk ikke begynt å trent ham med det samme ettersom han manglet sko. Og så pysete som jeg er, så hadde jeg jo ikke lyst til å ri ham når det var kaldt heller.
Våren kom, Molly kom, Vinter kom og skoene kom på. Nå har vi kommet godt i gang med treningen selv om det ikke er trening hver dag pga utplassering i uka. Men jeg har satt som mål at han skal gå et lokalløp i september så jeg har god tid til å trene inne det grunnleggende for så å bygge videre på dette.
Kane går dessuten litt dressur. Ikke noe avansert, men det gjør ikke meg noen ting med tanke på at jeg ikke er noe flink i dressur selv.
Å kjøre Kane er bare en drøm. Jeg har jo ikke kjørt hest på mange mange år, men tenkte at en dag måtte jeg bare hoppe i det. Og en bedre hest å prøve å kjøre første gangen finnes ikke.
Kane er en veldig klumsete og vimsete hest. Å gå ordentlig på beina går jo ikke. Vi må da selvfølgelig snuble og gjerne da flate ut på veien med meg oppå. Å ha han ut av stalldøra er også en risiko i seg selv, for han får aldri med seg beine og ligger gjerne langflat på marka og lurer på hva som skjer. Ute på tur er aldri konsentrasjonen på hvor beina er, men hvor høyt, lavt eller hvor fuglene flyr.
Han er en stor personlighet som man bare rett og slett må forelske seg i. En herlig hest som jeg bare elsker å jobbe med.
Selv til varmblods å være er Kane en meget kald hest. Det er lite som skremmer han, og blir han skremt snur han seg bare isteden for å stikke av. Dessuten er han meget lett i munnen og lett å få ned til skritt selv om han akkurat har blåst ut. Noen heit hest er det ikke. Bare jeg får trent han litt mer så skal jeg prøve han på bana og se hvordan han går der. Kanskje han slutter å galloppere med gjevnt underlag. Kane blir nemlig så ivrig i farta at han setter over i gallopp.
Han er en arbeidshest uten like. Er som Vinter: Jo mer svett og sliten han er destor mer fornøyd er han.
----------------------------------------------
Kane ble desverre bare 10 år gammel. I januar 2014 ble han plutselig syk. Vetrinæren slo fast at det var silosyken som hadde angrepet han.
Stalleieren min ringte tordags kveld og fortalte at de hadde tatt inn Kane da han plutselig hadde blitt liggende ute. Ettersom jeg skulle på nattevakt så avtalte jeg å komme fredagsmorgen for å se til han.
Når jeg kom på fredagen stod Kane inne og spiste. Han virket i ok form, selv om han var litt svett. Jeg gikk rundt med han i ridehuset og det gikk veldig fint. Han ville ikke trave, men han var stiv i bakparten. Vi ble enige om at jeg skulle komme dagen etter å se til han. Lørdag morgen kom og jeg var nok en gang i stallen. Jeg gikk rundt med han i 2 minutter før jeg merket at han begynte å slite med å holde seg på bakbeina. Vi kom aldri til boksen... Han kollapset rett utenfor ridehallen ikke mange metrene unna boksen sin.
Vetrinær ble tilkalt og de kom innen en halvtime. Kane hadde da klart å reise seg opp igjen, men var veldig urolig med bakbeina. Han steppet og ville ikke stå rolig.
Vetrinæren gav Kane smertestillende ettersom han tydelig hadde smerter. Ved siden av silosyken trodde også vetrinæren at han hadde kollikk. Kane falt i bakken igjen når bakbeina begynte å svikte nok en gang.
Intravenøst ble gitt og blodprøver tatt. Kane ble liggende i 2 timer før han kom seg på beina igjen. Han hadde nå begynt å svette og fortsatte å trippe med bakbeina, men han var i adskillig bedre form. Han var klar i øynene og fulgte med på alt som var rundt ham. Når vetrinæren kom så de en klar forbedring på han de også.
Han skulle stå inne og uten form for skritting eller noe en stund fremover.
Jeg kom tilbake på søndag. Kane var skikkelig svett og hadde svettet ut en del dekken den dagen. Han stod fortsatt å steppet, men han var med og ville ha kos og oppmerksomhet. Han hadde kollapsen en gang den dagen, men vært oppe på beina etter noen minutter.
Jeg var tilbake på mandag og det så virkelig lyst ut. Kane humret når jeg kom, han var ikke svett, og han stod heller ikke å steppet. Han krevde kos og oppmerksomhet og jeg var positiv på at dette skulle gå bra. Han virket heller ikke som han hadde noe vondt.
Tirsdagen ble jeg vekket av at stalleieren ringte; Kane lå nå på gulvet og hadde igjen fått smerter. Jeg hadde bestemt meg på lørdag at hvis Kane skulle bli så dårlig igjen skulle han få slippe. Tirsdag 10.30 sovnet gutten stille inn...
Kallenavn: Kane
Født: 2003
Foreldre: Væsterbo Gracias x Quiet Betty
Oppdretter: Stall Lygnasæter
Kane er min vimsete, blonde varmblods. Å si at han bruker huet er å lyve ganske bra. Men større herlighet skal man lete lenge etter. Han er den perfekte hest for meg, selv med alt det rare han finner på.
Jeg lette etter en traver som jeg kunne bruke til mitt. Jeg ville gjerne starte hesten etterhvert også om det var mulig. Elzabeth Thoresen kontaktet meg og fortalte meg litt om denne vallaken. Han var en jeg bare måtte prøve.
Venninna mi og jeg reiste til Fagernes for å teste ham. Til traver å være var han bare helt herlig. Gikk ned på tøylene og var lett som bare det i munnen. Jepp, jeg skulle ha han på prøve.
14 dager etter kom han hit til Risberget. Jeg fikk ikke begynt å trent ham med det samme ettersom han manglet sko. Og så pysete som jeg er, så hadde jeg jo ikke lyst til å ri ham når det var kaldt heller.
Våren kom, Molly kom, Vinter kom og skoene kom på. Nå har vi kommet godt i gang med treningen selv om det ikke er trening hver dag pga utplassering i uka. Men jeg har satt som mål at han skal gå et lokalløp i september så jeg har god tid til å trene inne det grunnleggende for så å bygge videre på dette.
Kane går dessuten litt dressur. Ikke noe avansert, men det gjør ikke meg noen ting med tanke på at jeg ikke er noe flink i dressur selv.
Å kjøre Kane er bare en drøm. Jeg har jo ikke kjørt hest på mange mange år, men tenkte at en dag måtte jeg bare hoppe i det. Og en bedre hest å prøve å kjøre første gangen finnes ikke.
Kane er en veldig klumsete og vimsete hest. Å gå ordentlig på beina går jo ikke. Vi må da selvfølgelig snuble og gjerne da flate ut på veien med meg oppå. Å ha han ut av stalldøra er også en risiko i seg selv, for han får aldri med seg beine og ligger gjerne langflat på marka og lurer på hva som skjer. Ute på tur er aldri konsentrasjonen på hvor beina er, men hvor høyt, lavt eller hvor fuglene flyr.
Han er en stor personlighet som man bare rett og slett må forelske seg i. En herlig hest som jeg bare elsker å jobbe med.
Selv til varmblods å være er Kane en meget kald hest. Det er lite som skremmer han, og blir han skremt snur han seg bare isteden for å stikke av. Dessuten er han meget lett i munnen og lett å få ned til skritt selv om han akkurat har blåst ut. Noen heit hest er det ikke. Bare jeg får trent han litt mer så skal jeg prøve han på bana og se hvordan han går der. Kanskje han slutter å galloppere med gjevnt underlag. Kane blir nemlig så ivrig i farta at han setter over i gallopp.
Han er en arbeidshest uten like. Er som Vinter: Jo mer svett og sliten han er destor mer fornøyd er han.
----------------------------------------------
Kane ble desverre bare 10 år gammel. I januar 2014 ble han plutselig syk. Vetrinæren slo fast at det var silosyken som hadde angrepet han.
Stalleieren min ringte tordags kveld og fortalte at de hadde tatt inn Kane da han plutselig hadde blitt liggende ute. Ettersom jeg skulle på nattevakt så avtalte jeg å komme fredagsmorgen for å se til han.
Når jeg kom på fredagen stod Kane inne og spiste. Han virket i ok form, selv om han var litt svett. Jeg gikk rundt med han i ridehuset og det gikk veldig fint. Han ville ikke trave, men han var stiv i bakparten. Vi ble enige om at jeg skulle komme dagen etter å se til han. Lørdag morgen kom og jeg var nok en gang i stallen. Jeg gikk rundt med han i 2 minutter før jeg merket at han begynte å slite med å holde seg på bakbeina. Vi kom aldri til boksen... Han kollapset rett utenfor ridehallen ikke mange metrene unna boksen sin.
Vetrinær ble tilkalt og de kom innen en halvtime. Kane hadde da klart å reise seg opp igjen, men var veldig urolig med bakbeina. Han steppet og ville ikke stå rolig.
Vetrinæren gav Kane smertestillende ettersom han tydelig hadde smerter. Ved siden av silosyken trodde også vetrinæren at han hadde kollikk. Kane falt i bakken igjen når bakbeina begynte å svikte nok en gang.
Intravenøst ble gitt og blodprøver tatt. Kane ble liggende i 2 timer før han kom seg på beina igjen. Han hadde nå begynt å svette og fortsatte å trippe med bakbeina, men han var i adskillig bedre form. Han var klar i øynene og fulgte med på alt som var rundt ham. Når vetrinæren kom så de en klar forbedring på han de også.
Han skulle stå inne og uten form for skritting eller noe en stund fremover.
Jeg kom tilbake på søndag. Kane var skikkelig svett og hadde svettet ut en del dekken den dagen. Han stod fortsatt å steppet, men han var med og ville ha kos og oppmerksomhet. Han hadde kollapsen en gang den dagen, men vært oppe på beina etter noen minutter.
Jeg var tilbake på mandag og det så virkelig lyst ut. Kane humret når jeg kom, han var ikke svett, og han stod heller ikke å steppet. Han krevde kos og oppmerksomhet og jeg var positiv på at dette skulle gå bra. Han virket heller ikke som han hadde noe vondt.
Tirsdagen ble jeg vekket av at stalleieren ringte; Kane lå nå på gulvet og hadde igjen fått smerter. Jeg hadde bestemt meg på lørdag at hvis Kane skulle bli så dårlig igjen skulle han få slippe. Tirsdag 10.30 sovnet gutten stille inn...