Dulcamara's Amazing Artemis
Navn: Dulcamara's Amazing Artemis
Kallenavn: Whilma eller Villi
Født: 26. februar 2006
Foreldre: Siprex Niko x Airescot Brilliant Business
Oppdretter: Marianne Lindgren, Kennel Dulcamara
Link til oppdretter: Kennel Dulcamara
Whilma er min aller første mynde. Hun er en glad, sprø, will og morsom hund. Og hun snakker! Ikke som vanlige hunder. Hun jodler som en basenji. Med andre ord en helt spesiell lyd. Før jeg fikk Whilma i hus, hadde jeg jo kun hørt basenjien jodle. Og at det skulle være en mynde som jodlet, det hadde jeg ikke i min villeste fantasi trodd. Så første gangen Whilma jodlet til meg holdt jeg på å krepere av latter. Så nå vet hun at hvis hun begynner å jodle så begynner jeg å le og da er dagen til Whilma reddet.
Så hvordan endte jeg med whippet? Ja, det er et meget godt spørsmål.
Noen år før så traff en greyhound på et hundepensjonat som jeg jobbet på. Greyhounden het Kira og var det herligste vesnet jeg noen gang hadde møtt. Kira var ukjent med meg, men hengiven hund uansett. Å gå tur med den hunden var bare helt fantastisk. Ikke dro hun i bånd, ikke stressa hun. Hun gikk bare å dulta ved siden av meg. Jeg forelsket meg i den rasen fra den dagen av og dette var en rase jeg absolutt skulle ha!
Jeg var på leting etter en ny hund. Min mor ville ikke ha noen stor hund så greyhound var helt og holdent utelukket med andre ord. Da var det bare å lete etter en annen rase da. Jeg snubla over whippeten og jo mer jeg leste om denne rasen desto mer linkte jeg denne rasen. Den var nesten som en greyhound i miniatyrstørrelse.
Jeg begynte så å lete etter kull og oppdrettere. Jeg kontaktet først Pdiculus. De ventet valper. Desverre ble det bare ei tispe der. Og de skulle beholde ei tispe selv. Jeg ble anbefalt å kontakte kennel Siprex.
Jeg tok kontakt med dem. De hadde ei tispe åp 3 mnd, men mamma syntes at det var en smule gammelt å få inn i flokken. Men det var venta valper et par uker etterpå. De skulle beholde ei tispe fra dette kullet. Valpene kom og det kom ei tispe..... Da ble jeg anbefalt å ta kontakt med Marianne Lindgren, kennel Dulcamara.
Joda, de hadde ei søt og flott tispe til salg. Jeg og mamma reiste nedover til Vikersund ikke mange dagene etterpå. Hjem tok vi med oss lille Whilma. Aldri i mitt liv har jeg vært borti en valp med bedre lungekapasitet. Hun skrek hele veien hjem.
Vel hjemme skled hun rett inn i flokken. Og er en glad og sprø hund den dag i dag. Litt småtrund i kantene men ellers i superform!
Det som er så synd med herligheten Whilma er at hun ikke liker fremmede. Hun er en meget flott hund å se på og hadde nok gjort det bra i ringen om hun hadde syntes det var ok. Vi jobber stadig med dette, og vi gjør framsteg. En dag vil vi nok komme i mål...
Når Whilma var 9 mnd mistet hun sin aller best venn, Zorba (vil komme mer om henne på minnesiden). Fra den dagen sverget Whilma til Dibah og de er nå uadskillelige. Er den ene borte går den andre å leter.
Kallenavn: Whilma eller Villi
Født: 26. februar 2006
Foreldre: Siprex Niko x Airescot Brilliant Business
Oppdretter: Marianne Lindgren, Kennel Dulcamara
Link til oppdretter: Kennel Dulcamara
Whilma er min aller første mynde. Hun er en glad, sprø, will og morsom hund. Og hun snakker! Ikke som vanlige hunder. Hun jodler som en basenji. Med andre ord en helt spesiell lyd. Før jeg fikk Whilma i hus, hadde jeg jo kun hørt basenjien jodle. Og at det skulle være en mynde som jodlet, det hadde jeg ikke i min villeste fantasi trodd. Så første gangen Whilma jodlet til meg holdt jeg på å krepere av latter. Så nå vet hun at hvis hun begynner å jodle så begynner jeg å le og da er dagen til Whilma reddet.
Så hvordan endte jeg med whippet? Ja, det er et meget godt spørsmål.
Noen år før så traff en greyhound på et hundepensjonat som jeg jobbet på. Greyhounden het Kira og var det herligste vesnet jeg noen gang hadde møtt. Kira var ukjent med meg, men hengiven hund uansett. Å gå tur med den hunden var bare helt fantastisk. Ikke dro hun i bånd, ikke stressa hun. Hun gikk bare å dulta ved siden av meg. Jeg forelsket meg i den rasen fra den dagen av og dette var en rase jeg absolutt skulle ha!
Jeg var på leting etter en ny hund. Min mor ville ikke ha noen stor hund så greyhound var helt og holdent utelukket med andre ord. Da var det bare å lete etter en annen rase da. Jeg snubla over whippeten og jo mer jeg leste om denne rasen desto mer linkte jeg denne rasen. Den var nesten som en greyhound i miniatyrstørrelse.
Jeg begynte så å lete etter kull og oppdrettere. Jeg kontaktet først Pdiculus. De ventet valper. Desverre ble det bare ei tispe der. Og de skulle beholde ei tispe selv. Jeg ble anbefalt å kontakte kennel Siprex.
Jeg tok kontakt med dem. De hadde ei tispe åp 3 mnd, men mamma syntes at det var en smule gammelt å få inn i flokken. Men det var venta valper et par uker etterpå. De skulle beholde ei tispe fra dette kullet. Valpene kom og det kom ei tispe..... Da ble jeg anbefalt å ta kontakt med Marianne Lindgren, kennel Dulcamara.
Joda, de hadde ei søt og flott tispe til salg. Jeg og mamma reiste nedover til Vikersund ikke mange dagene etterpå. Hjem tok vi med oss lille Whilma. Aldri i mitt liv har jeg vært borti en valp med bedre lungekapasitet. Hun skrek hele veien hjem.
Vel hjemme skled hun rett inn i flokken. Og er en glad og sprø hund den dag i dag. Litt småtrund i kantene men ellers i superform!
Det som er så synd med herligheten Whilma er at hun ikke liker fremmede. Hun er en meget flott hund å se på og hadde nok gjort det bra i ringen om hun hadde syntes det var ok. Vi jobber stadig med dette, og vi gjør framsteg. En dag vil vi nok komme i mål...
Når Whilma var 9 mnd mistet hun sin aller best venn, Zorba (vil komme mer om henne på minnesiden). Fra den dagen sverget Whilma til Dibah og de er nå uadskillelige. Er den ene borte går den andre å leter.