Embla
Navn: Embla
Født: Ukjent
Eiere: Ukjent
Embla kom til oss en kald dag i mars 2004. Hun var en rottweiler. Min daværende kjæreste hadde kullsøster, Connie. De var ca 3 mnd.
Hundene, mamma og jeg elsket Connie. Hun var en så skjønn skapning. Herlig på absolutt alle måter. Snillere valp fantes ikke. Jeg angrer den dag i dag at jeg ikke kjøpte Connie når jeg fikk tilbud om det. Connie var en så ukomplisert hund som det går an til. Trygg, bedagelig og skjønn. En oppvakt valp, men som lærte ting veldig fort.
Når vi fikk høre at det fortsatt var en kullsøster igjen ville mamma og jeg ha henne. Så vi bestemte oss for å hente henne. Moren var ikke registrert så det fantes ingen papirer på hundene.
Fra første minutt med Embla i hus gikk absolutt alt galt. Embla hadde vært mobbeoffer i flokken. Til og med moren hadde mobbet henne. Dette gjorde sitt av Embla ikke lærte hundespråket. Så etter 1 min med hundene sloss hun med både Raya og Cira. Donna var den eneste hun gikk sammen med.
Første natta var jeg hos eksen min. Connie kjente jo tross alt Embla så det var bedre for Embla. Vi håpte at hundene skulle gå over ens dagen etter. Dagen etter kom og jeg reiste hjem. Hundene begynte nok en gang å sloss.
Den natta ville min mor ha Embla i senga si. Det tok ikke mange minuttene før man kunne høre lyder fra rommet til mamma. Mamma kom med Embla og sa den hunden var gal.
Jeg gikk på rommet til mamma og spurte hva som hadde skjedd. Svaret var urovekkende: Embla hadde prøvd å angripe mamma. Jeg tok avgjørelsen der og da om at Embla måtte tilbake til oppdretter dagen etter. Jeg ville ikke utsette Embla for mer.
Embla passet ikke sammen med andre hunder. Hun var rett og slett redd dem. Så isteden for å prøvde noe mer valgte jeg altså å levere henne tlbake. Jeg angrer ikke på det valget. Embla havnet hos noen som ikke hadde hund. Og det siste jeg hørte ang henne for 6 år siden er at hun har det bra og trives veldig godt.
Født: Ukjent
Eiere: Ukjent
Embla kom til oss en kald dag i mars 2004. Hun var en rottweiler. Min daværende kjæreste hadde kullsøster, Connie. De var ca 3 mnd.
Hundene, mamma og jeg elsket Connie. Hun var en så skjønn skapning. Herlig på absolutt alle måter. Snillere valp fantes ikke. Jeg angrer den dag i dag at jeg ikke kjøpte Connie når jeg fikk tilbud om det. Connie var en så ukomplisert hund som det går an til. Trygg, bedagelig og skjønn. En oppvakt valp, men som lærte ting veldig fort.
Når vi fikk høre at det fortsatt var en kullsøster igjen ville mamma og jeg ha henne. Så vi bestemte oss for å hente henne. Moren var ikke registrert så det fantes ingen papirer på hundene.
Fra første minutt med Embla i hus gikk absolutt alt galt. Embla hadde vært mobbeoffer i flokken. Til og med moren hadde mobbet henne. Dette gjorde sitt av Embla ikke lærte hundespråket. Så etter 1 min med hundene sloss hun med både Raya og Cira. Donna var den eneste hun gikk sammen med.
Første natta var jeg hos eksen min. Connie kjente jo tross alt Embla så det var bedre for Embla. Vi håpte at hundene skulle gå over ens dagen etter. Dagen etter kom og jeg reiste hjem. Hundene begynte nok en gang å sloss.
Den natta ville min mor ha Embla i senga si. Det tok ikke mange minuttene før man kunne høre lyder fra rommet til mamma. Mamma kom med Embla og sa den hunden var gal.
Jeg gikk på rommet til mamma og spurte hva som hadde skjedd. Svaret var urovekkende: Embla hadde prøvd å angripe mamma. Jeg tok avgjørelsen der og da om at Embla måtte tilbake til oppdretter dagen etter. Jeg ville ikke utsette Embla for mer.
Embla passet ikke sammen med andre hunder. Hun var rett og slett redd dem. Så isteden for å prøvde noe mer valgte jeg altså å levere henne tlbake. Jeg angrer ikke på det valget. Embla havnet hos noen som ikke hadde hund. Og det siste jeg hørte ang henne for 6 år siden er at hun har det bra og trives veldig godt.