Another Story Seasons In The Sun
Navn: Another Story Seasons In The Sun
Kallenavn: Ischma, Uggel eller Uggi Buggi
Først: 6. april 2007
Foreldre: BIS Int US NO SE DK FI CA Ch Gaia Sunridge Sunrice x N S UCH Another Story Miracle Moment
Oppdrettere: Siw Tonje Bjerkelund (Norge) og Yvonne Karlsson (Sverige), Kennel Another Story
Link til oppdretter: Kennel Another Story
Ischma er min aller første greyhound! Etter å ha ventet i årevis så fikk jeg endelig en greyhound i hus.
Januar 2007 fikk jeg endelig overtalt min mor til å få en greyhound i hus. Etter mange fordommer mot denne rasen møtte hun Jet's Somewhat O' A Stallion og forelsket seg i denne rasen.
Mars samme år kom jeg i kontakt med Siw Tonje. Hennes tispe var inseminert med Gaia Sunridge Sunrise. En greyhound oppdrettet i USA med norske linjer (Kennel Jet's) blant annet. Hun håpet at det skulle bli valper etter denne kombinasjoen.
Nærmere fødselen Ofelia kom, større ble hun. Jeg lurer fortsatt på hvordan den hunden klarte å gå rundt med den store magen som var proppet full av valper. Og ja den var virkelig full av valper. 6 april fødte hun valpene. 7 stk av 14 overlevde. Ja, hun hadde hele 14 valper i den magen sin.
Nå var det den lange ventetiden på 8 uker.... Det gjenstod å se hvilken valp som skulle bli vår. Siw Tonje og Yvonne skulle beholde 2 tisper selv. Det var en tispe til salgs med andre ord og den 4. tispa skulle selges til noen som ikke stilte så mye.
1. juni var det endelig bestemt hvilken valp som skulle bli vår. Ischma kunne endelig komme til oss og min drømm om greyhound skulle gå i oppfyllelse. Og som Tascha skled Ischma rett inn i flokken og satte huset på hodet. Men på en helt annen måte enn Tascha.
Ischma sov kun 3 timer per natt. Hun var alltid aktiv. På dagtid sov hun aldri. Å rope på henne nyttet ikke. Hun ville rett og slett ikke høre. Etter 15 ganger mistet jeg tellingen over hvor mange ganger hun stakk av. Ørene var totalt lukket.
Ischma brød seg overhode ikke om oss. Hun ville være helt sin egen dronning. Så selv om vi gikk fra henne var det helt greit for henne. Hun hadde jo tross alt seg selv og ingen andre. Vi var bare slavene som foret henne når det var mattid og trente henne når hun ville det.
Å holde henne i vekt var totalt håpeløst. Hun var den tynneste hunden du noen gang kunne finne. Enkelte trodde hun var en jakthund..... Vekta gav jeg opp etter 2 år med krangling om maten. Uansett hva jeg putta i maten hennes bare lufta hun på det å gikk. For henne var maten forgiftet.....
Jeg var jo vant med dalmatinere og de spiser uansett hva de får. I ble frustrert. Mange telefonsamtaler og mange mailer gikk til oppdretterene hennes. Jeg prøvde absolutt alt de foreslo. Det var en oppdretter som fortalte meg at dette var normalt. Det var hannhundens oppdretter. Hennes linjer kunne være veldig vanskelige når det kom til vekt de første årene. "Gi henne tid. Når hun er 3 år vil du ikke kjenne henne igjen." sitert Sue LeMiux.
Over en helg forandre Ischma seg totalt. Både når det kom til oppførsel og måte hun spiste på. Siw Tonje hadde tatt med Ischma til Sverige på en utstilling. På den tiden var Ischma fortsatt bare et skjelett overtrukket med pels. Om kvelden etter utstillingen så ringer Siw Tonje meg og forteller at Ischma har stukket av midt i tjukkeste skogen og Ischma hadde allerede vært borte en time. Tenkte i mitt stille sinn at dette var veldig typisk Ischma.
Min daværende kjæreste og jeg reiste ned til Sunne i Sverige. Stedet Ischma hdde stukket av var langt unna hovedveien. 2-3 km inn i skogen. Vi lette og vi lette opp og ned den veien. Siw Tonje reiste ned på hovedveien og kjørte et stykke på den for å se om Ischma var der. Det regnet som bare fy, men ingen tegn til Ischma. Når vi kjørte tilbake til huset i skogen gråt både kjæresten min og jeg. Jeg var redd vi aldri kom til å se Ischma igjen. Oppdretteren kjørte foran oss. Plutselig stopper hun noen meter fra huset, og der kommer Ischma trippende.
Jeg løp ut og klemte den damen nesten ihjel av glede. Jeg gråt strie strømmer. Hun hadde vært borte i 4 timer i det værste regnværet du kan tenke deg. Og det var kaldt ikke minst. Vi står utenfor huset og snakker sammen og Ischma sovnet rett på bakken. Noe som overhode ikke er normalt for en greyhound. Ischma var totalt utslitt.
Vi kom hjem igjen. Kjæresten min og Ischma sovnet og jeg måtte komme meg på jobb. Jeg var så uendelig trøtt og dagen på jobb var rett og slett et evig mareritt. Visste ikke hva som var opp eller ned, dagtid eller nattestid. Men en ting visste jeg med sikkerhet: Jeg var overlykkelig over å se min søteste Ischma igjen.
Fra den dagen har Ischma vært en helt annen hund. Hun hører når vi roper på henne, spiser som en hest og hn har blitt en lykkelig og vakker tispe. Hun er en rolig og balansert hund. Ikke minst: Hun elsker å sove!
IIschmas faste ritual når hun skal legge seg er å finne ene leken sin (den lager pipelyder) og hun går rundt med leken og er så stolt. Hun tygger på den så den lager lyder. Hun elsker leker og de må lage lyder. Ingen lyd, ikke noe gøy.....
Jeg håper at mitt første kull vil bli av Ischma i løpet av 2012....
Kallenavn: Ischma, Uggel eller Uggi Buggi
Først: 6. april 2007
Foreldre: BIS Int US NO SE DK FI CA Ch Gaia Sunridge Sunrice x N S UCH Another Story Miracle Moment
Oppdrettere: Siw Tonje Bjerkelund (Norge) og Yvonne Karlsson (Sverige), Kennel Another Story
Link til oppdretter: Kennel Another Story
Ischma er min aller første greyhound! Etter å ha ventet i årevis så fikk jeg endelig en greyhound i hus.
Januar 2007 fikk jeg endelig overtalt min mor til å få en greyhound i hus. Etter mange fordommer mot denne rasen møtte hun Jet's Somewhat O' A Stallion og forelsket seg i denne rasen.
Mars samme år kom jeg i kontakt med Siw Tonje. Hennes tispe var inseminert med Gaia Sunridge Sunrise. En greyhound oppdrettet i USA med norske linjer (Kennel Jet's) blant annet. Hun håpet at det skulle bli valper etter denne kombinasjoen.
Nærmere fødselen Ofelia kom, større ble hun. Jeg lurer fortsatt på hvordan den hunden klarte å gå rundt med den store magen som var proppet full av valper. Og ja den var virkelig full av valper. 6 april fødte hun valpene. 7 stk av 14 overlevde. Ja, hun hadde hele 14 valper i den magen sin.
Nå var det den lange ventetiden på 8 uker.... Det gjenstod å se hvilken valp som skulle bli vår. Siw Tonje og Yvonne skulle beholde 2 tisper selv. Det var en tispe til salgs med andre ord og den 4. tispa skulle selges til noen som ikke stilte så mye.
1. juni var det endelig bestemt hvilken valp som skulle bli vår. Ischma kunne endelig komme til oss og min drømm om greyhound skulle gå i oppfyllelse. Og som Tascha skled Ischma rett inn i flokken og satte huset på hodet. Men på en helt annen måte enn Tascha.
Ischma sov kun 3 timer per natt. Hun var alltid aktiv. På dagtid sov hun aldri. Å rope på henne nyttet ikke. Hun ville rett og slett ikke høre. Etter 15 ganger mistet jeg tellingen over hvor mange ganger hun stakk av. Ørene var totalt lukket.
Ischma brød seg overhode ikke om oss. Hun ville være helt sin egen dronning. Så selv om vi gikk fra henne var det helt greit for henne. Hun hadde jo tross alt seg selv og ingen andre. Vi var bare slavene som foret henne når det var mattid og trente henne når hun ville det.
Å holde henne i vekt var totalt håpeløst. Hun var den tynneste hunden du noen gang kunne finne. Enkelte trodde hun var en jakthund..... Vekta gav jeg opp etter 2 år med krangling om maten. Uansett hva jeg putta i maten hennes bare lufta hun på det å gikk. For henne var maten forgiftet.....
Jeg var jo vant med dalmatinere og de spiser uansett hva de får. I ble frustrert. Mange telefonsamtaler og mange mailer gikk til oppdretterene hennes. Jeg prøvde absolutt alt de foreslo. Det var en oppdretter som fortalte meg at dette var normalt. Det var hannhundens oppdretter. Hennes linjer kunne være veldig vanskelige når det kom til vekt de første årene. "Gi henne tid. Når hun er 3 år vil du ikke kjenne henne igjen." sitert Sue LeMiux.
Over en helg forandre Ischma seg totalt. Både når det kom til oppførsel og måte hun spiste på. Siw Tonje hadde tatt med Ischma til Sverige på en utstilling. På den tiden var Ischma fortsatt bare et skjelett overtrukket med pels. Om kvelden etter utstillingen så ringer Siw Tonje meg og forteller at Ischma har stukket av midt i tjukkeste skogen og Ischma hadde allerede vært borte en time. Tenkte i mitt stille sinn at dette var veldig typisk Ischma.
Min daværende kjæreste og jeg reiste ned til Sunne i Sverige. Stedet Ischma hdde stukket av var langt unna hovedveien. 2-3 km inn i skogen. Vi lette og vi lette opp og ned den veien. Siw Tonje reiste ned på hovedveien og kjørte et stykke på den for å se om Ischma var der. Det regnet som bare fy, men ingen tegn til Ischma. Når vi kjørte tilbake til huset i skogen gråt både kjæresten min og jeg. Jeg var redd vi aldri kom til å se Ischma igjen. Oppdretteren kjørte foran oss. Plutselig stopper hun noen meter fra huset, og der kommer Ischma trippende.
Jeg løp ut og klemte den damen nesten ihjel av glede. Jeg gråt strie strømmer. Hun hadde vært borte i 4 timer i det værste regnværet du kan tenke deg. Og det var kaldt ikke minst. Vi står utenfor huset og snakker sammen og Ischma sovnet rett på bakken. Noe som overhode ikke er normalt for en greyhound. Ischma var totalt utslitt.
Vi kom hjem igjen. Kjæresten min og Ischma sovnet og jeg måtte komme meg på jobb. Jeg var så uendelig trøtt og dagen på jobb var rett og slett et evig mareritt. Visste ikke hva som var opp eller ned, dagtid eller nattestid. Men en ting visste jeg med sikkerhet: Jeg var overlykkelig over å se min søteste Ischma igjen.
Fra den dagen har Ischma vært en helt annen hund. Hun hører når vi roper på henne, spiser som en hest og hn har blitt en lykkelig og vakker tispe. Hun er en rolig og balansert hund. Ikke minst: Hun elsker å sove!
IIschmas faste ritual når hun skal legge seg er å finne ene leken sin (den lager pipelyder) og hun går rundt med leken og er så stolt. Hun tygger på den så den lager lyder. Hun elsker leker og de må lage lyder. Ingen lyd, ikke noe gøy.....
Jeg håper at mitt første kull vil bli av Ischma i løpet av 2012....
Ischma fikk lov til å slippe 20. februar 2018. Hun ble veldig syk og fikk blodmangel. Hun stod dårlig på beina. Det viste seg at hun hadde fått en svulst på milten. Det rette var å la henne slippe. Vår første greyhound og jammen var hun en god læremester i hvordan en greyhound kan være. Hun snakket og hun gjorde akkurat som hun selv ønsket. Vakre Ischmaen vår er savnet og vil alltid være savnet.